En gjenganger i debatten om høyere utdanning er begrepet «samfunnsrelevans», ofte satt i sammenheng med begrepet «arbeidslivsrelevans». Hva som legges i disse begrepene er litt fleksibelt; som oftest gjenspeiler det prioriteringene til den som bruker dem og refererer sjelden til noe verifiserbart. For tiden snakkes det mye om gamle favoritter som helsefag, ingeniørfag og lærerutdanning, men også forsvar, IKT (som nå ofte skal bety kunstig intelligens) og grønn omstilling. Det er lett å være enig om at disse fagområdene er viktig. Samtidig er de samlet sett (med unntak av lærerutdanning) veldig rettet mot anvendt naturvitenskap og teknologi, og de som løfter dem gjør det ofte samtidig som de sier at andre fagområder, spesielt innenfor humaniora og relaterte fag, er mindre viktig for de kan ikke anvendes for å «løse fremtidens utfordringer». Men stemmer dette? Nå har heldigvis den pågående diskusjonen om «tullefag» unngått de sedvanlige sleivsparkene mot kunstfaglig utdanning, men spørsmålet som ligger og vaker er: Er kunst og kunstfaglig utdanning uvesentlig når vi tross alt skal løse klimakrisen, forsvare oss i en urolig verden og bygge industri vi kan «leve av etter oljen»? Det å skape kunst er kanskje noe av det som kjennetegner oss mennesker, og skiller oss fra andre dyr. Arkeologien viser mennesker har holdt på med billedkunst og musikk i minst 50 000 år — så lenge at det er utenkelig å skille menneskelig utvikling fra menneskelig kunst. En ting som kunsten gir oss er innblikk i det som ikke finnes. Kunst viser det umulige, det fantasifulle, det irrasjonelle samtidig som den binder dette sammen med den menneskelige og naturlige verden vi befinner oss i. Dermed muliggjør kunsten at vi strekker oss mot det ukjente — at vi utvikler både oss selv og samfunnet vi lever i. Fordi kunsten er nyskapende muliggjør den nyskaping også på andre områder. Denne effekten av kunsten gavner ikke bare kunstnerne selv, men alle som opplever kunst. Etterhvert begynner også forskning å vise at kunsten har positive effekter for de fleste samfunnsområder, og bidrar til å skape kultur for innovasjon, kreativ problemløsing, nysgjerrighet og flere av de ferdighetene World Economic Forum har identifisert som de viktigste ferdighetene i fremtidens økonomi. Sett i dette lyset er det paradoksalt at dagens Regjering velger å nedprioritere kunstutdanning nettopp når vi som samfunn trenger som mest det kunsten gir oss. At opposisjonspartier i valgkampmodus velger å prioritere det instrumentelle i stedet for å sette samfunnets behov først. Jeg etterlyser politikere som makter å løfte blikket, og tør å satse på det som kanskje ikke gir kvantitativ avkastning i morgen men heller bygger et innovativt, kreativt og tilpasningsdyktig samfunn for årene som kommer.