For min del var andre bok den absolutt beste, og den var god nok til at jeg tenkte det var verdt å fortsette med hele serien.

Man blir også nyskjerrig når man har vært så lenge i en annen verden. Det som var mystisk og spennende, ble plotarmor som fjernet stakes. Jeg skulle stoppa på bok to..

Når hovedpersonen ikke er bra nok så må man lene seg på sidekarakterer, men her kommer den også til kort. Det er èn annen jeg har vært engasjert i.

Det er også mye action i den, dessverre er nesten alle actionkapitler like. De løper, og må rekke noe før fienden, det er helt Hobbiten-nivå(filmene).

Jeg kjenner at jeg prefererer sterkt bøker med flere POVs enn èn enkelt stemme, og gjerne fra karakterer som ikke er the chosen one/superhuman/gary stu osv.

Hadrian er ikke interessant nok alene, ikke i nærheten. Jeg tror jeg har slått rekord i himling med øynene i denne serien.

Min personlige 2025 Awards:

Årets beste: Lonesome Dove - Larry McMurtry

Årets positive overraskelse: The Faithful and the Fallen

Årets negative overraskelse: Project Hail Mary

Årets dårligste: Kings of the Wyld

Årets inntrykk: Hvis dette er et menneske - Primo Levi

Årets slow burn: Sun Eater

Jeg har grått på toget, jeg har ledd så høyt at jeg vekte kona mi, og jeg har fått gåsehud av mange situasjoner.

Målet mitt var å lese 1 side hver dag, jeg har endt opp å lese ca 40 i gjennomsnitt hver dag. Som oftest når jeg legger meg, i lunsjen eller andre avbrekk.

Hadde jeg ikke kjøpt alle bøkene er jeg usikker på om jeg ville fullført denne serien. Jeg synes den tar seg alt for god tid, den har fortsatt flate karakterer etter 4 bøker, og den er ekstremt repeterende. Jeg er dessverre lei av å være i hodet til Hadrian.

Worldbuilding 10/10
Resten 5/10

Jeg likte også at vi fikk se utspringet av kommunismen i the Commonwealth. Og hvor mye lengre det blir strukket i en sci-fi setting. Individet blir fjernet så langt det går, og korrupsjon styrer.
Brutalistisk arkitektur og tomme byer, det likte jeg godt og skulle gjerne vært der lengre.

Tidskonseptet er fortsatt det mest tankevekkende i serien. Å returnere til planeter du har sagt farvel til venner på, så har det gått 5 generasjoner. Det er disse temaene, og utforsking av planeter og samfunn, samt nysgjerrigheten for resten som holder meg gående.

Vi er nå mange hundre år i fremtiden fra bok 1, og det er haugevis av karakterer. Samtidig er det bare 3 stk som er noenlunde interessante.

Dette synes jeg er veldig kjipt. Jeg håper selvsagt på mer dybde i resten av bøkene, forfatteren er jo fortsatt fersk når han skriver disse.

Loren er fyldig, samtidig er den oversiktlig - noe jeg setter veldig pris på. Kort fortalt venter vi på et oppgjør mellom Gud og Satans to utvalgte champions: The Bright Star og The Black Sun. Men hvem er hvem?

Jeg elsker Malice, og jeg har ikke blitt like gira av en fantasy siden First Law.

Det her er første bok av fire i The Faithful and the Fallen, og jeg er så glad for at dette er en ferdig serie som jeg skal kose meg med fremover. Jeg tror ikke det blir lenge til jeg skal plukke opp neste bok: Valour.

Om Gwynne fortsetter å levere på det nivået her, har han en fan for livet.

Boken har gode og dype POV-karakterer med tydelige motivasjoner og flaws.

Etter hvert blir det veldig tydelig hvem man heier på, og hvem man elsker å hate.

Det her er Bølle the Book. Det er SÅ mye ragebaiting og fæle folk man bare venter på skal få smake sin egen medisin.

Jeg skal lese resten for jeg har kjøpt alle bøkene og jeg vil virkelig vite hvordan historien utspiller seg. Jeg skulle bare ønske det var litt mer karakterutviklingsfokus, og mindre status quo som jeg synes hovedpersonen har vært i i 2.5 sammenhengende bøker.

Et problem jeg har etter ca 2000 sider av Sun Eater er at jeg kjenner på fatigue.
Jeg blir ganske sliten av fortellerstilen når alle innfall må kommenteres på med referanser til tidligere hendelser (og gjerne de samme hendelsene mange ganger). Ruocchio kunne gjerne trent på å holde seg mer konkret.

Renkespill og politisk drama er ofte veldig gøy, men her var det dessverre dørgende kjedelig. Forutsigbare uenigheter, uten særlige twister.

Jeg må også innrømme at serien sliter veldig med å holde på stakes. Jeg blir aldri stressa for noen av hoved-rollegalleriet. Det burde man kjenne på iblant.