Jeg føler jo at den episoden la linja for hele resten av serien 🙈 Please, liveblogg mer av dette!👏😁

Altså, 4 av de 6 har samme etternavn som svigermor, og det etternavnet har vært veldig kjent i den lille bygda i 100 år, fordi familieoverhodene har vært ansette politikere i 3 generasjoner🙈 Han KUNNE jo sjekka navnene og ikke minst, det japanske familieregisteret? Ordna seg raskt, da, men jau😂

Det var jeg som åpnet døra, for svigermor og mannen min var ute, og jeg måtte da forklare at det bare var nest yngste sønn i huset som var på ferie med sin norske kone og tre barn, samt sin svigermor og dennes søster. Og at det var riktig at alle hadde turistvisum, og jeg måtte hente alle ungene.

Og etter at jeg kom inn i familien har de begynt å ta imot utenlandske utvekslingsstudenter. Da hadde altså politiet merket seg at det var en gruppe på 6 mennesker med norsk pass som hadde registrert oppholdsadresse hos svigermor, og tenkt at det måtte være nye studenter, men med feil visum! Fydda!

Og nei, jeg brukte IKKE det toalettet.

Det var brunrøde renner oppetter veggene, INGEN ventilasjon. Når man åpnet døra fløy det en svermer av fluer ut. Det var umulig å skylle ned fordi det var brunrødt gugg nedi skåla som dekket hele. Dosetet var delvis knekt, og plasten utenpå var svidd vekk, antagelig av gugga. Og lukta var så jævlig.

Yeah, as a European I'm like, that's the LEAST problem lol. I laughed when that crew member who grew up in Soviet said "Now these americans know how it's like living in a dictatorship"😅

Genuint hæ.

Åå, jeg var der!! Hei på etterskudd🥰😍

Hjelper jo faen ikke at jeg har fatigue og hjernetåke på toppen av det her så jeg sliter jævlig mye med å huske å ta medisinen. Og sykehuset skulle hatt meg inn på kontroll for over 1 mnd siden men de gir meg jo ikke time? Så mye kan psykiske påkjenninger over tid gjøre med kroppen, altså. I hate it

Ja, akkurat sånn er det. Jeg sammenligner det med å se en true crime dokumentar, da er det jo ikke "farlig" for meg å gjenfortelle fordi jeg automatisk gjør det liksom i en sånn setting, og da har jeg en "trygg" versjon av historien.

Psykologen min sa at jeg nok ikke har ptsd fordi jeg ikke gråter når jeg snakker om det. Nei, fordi det verste som kan skje meg i livet er hvis noen ser meg gråte(traumerespons). Jeg fikk en aha-opplevelse når du skrev at disassosiering ikke nødvendigvis synes. Kjenner meg igjen i det du skriver!