Vårsolen glitret på havet utenfor kystbyen, en liten perle av glassfasader og gamle trehus som klamret seg til kanten av fjorden. Luften var skarp, med en svak saltduft som blandet seg med lukten av nybrygget kaffe fra kafeene langs havnen. Klara sto i galleriet, omgitt av lerreter og skulpturer, og justerte lyset over en installasjon. Hun var åtteogførti, med mørkebrunt hår som falt i myke bølger til skuldrene og øyne som virket å se rett gjennom deg.

Svanhild Rønningen var trettiseks, men bar årene på en måte som gjorde at de sjelden ble nevnt. Det var som om kroppen hennes hadde valgt å holde på spensten i huden og styrken i holdningen, mens ansiktet hadde fått et snev av alvor som vitnet om levde år. Hun bodde alene på Tromøya, i et hvitmalt trehus som en gang hadde tilhørt besteforeldrene.

Sigrid trådte inn i hytta med et dypt sukk, som om hun endelig kunne slippe taket på alt som hadde veid henne ned de siste månedene. Det var fredag kveld, og den kalde augustluften utenfor Oslo hadde begynt å bære preg av den kommende høsten, med et snev av frost som tynget på vinduene. Hytta, en koselig trekonstruksjon med mørke paneler og varme tepper, lå skjult i en skogkledd dal, langt nok unna byens støy til at hun kunne høre sine egne tanker.

Jeg våknet i dag tidlig med en varme som nesten kvalte meg, en feber som har bodd i kroppen min siden overgangsalderen slo inn som en ubuden gjest og snudde alt på hodet. Lakenet klistret seg til huden min, lubben og svett etter en natt der drømmene mine var fulle av skygger og begjær jeg ikke kunne navngi. Jeg lå der ved siden av Jakob, mannen min i over tre tiår, og kjente fortsatt ekkoet av morgensexen vi hadde hatt.

Jazzens rytmer fylte luften i den mørke kjellerklubben i Berlin, 1929. Røyken svøpte rommet i en tåke, og lyden av latter og glass som klirret blandet seg med saksofonens melankolske toner. Greta satt ved et bord i hjørnet, kjolen hennes, en glitrende, svart kreasjon, klemte seg rundt hoftene hennes og avslørte en dyp kløft mellom brystene. Ved siden av henne satt Liesel, venninnen hennes, med et glass vin i hånden og øynene som glødet av nysgjerrighet.

Kapitel 1: En Lørdag Morgen – Det tilfeldige valget Tidspunkt: Lørdag, uke 1 - november 2023 Soverommet lå badet i et blekt morgenlys som sivet gjennom de tynne, hvite gardinene, en stille inntrenger som kastet lange, myke skygger over det krøllete lakenet – et kaos av folder som bar minnene fra natten, et stumt vitne til deres lidenskap. Kari, 24, lå utstrakt på ryggen, det lange, blonde håret spredt som et nett av gull over den krøllete puten, glinsende i lyset som om det hadde fanget selve solen i trådene.

Kvelden er iskald i Bergen, vinden svir mot Emilies kinn mens hun står utenfor Bernt og Fridas leilighet i Sandviken. November har lagt seg som et vått teppe over byen, gatene glinser av regn, og fjorden er et svart speil under lysene som blinker fra sentrum. Hun banker på døren, hånden klemmer rundt en liten veske, hjertet hamrer i brystet, en puls som har fulgt henne hele veien fra Nordnes.

Høsten lå tungt over Arendal, med et lys som glitret i sjøen utenfor Myrene. Eva-Lill Bøden sto ved kanten av anlegget, clipboard i hånden, blikket festet på en rørkobling som måtte sjekkes før vinteren. Hun var 37 år, med en kropp som bar preg av både styrke og mykhet – fyldige hofter, sterke bein, og brystene som fortsatt holdt en naturlig fasthet under den praktiske arbeidsskjorta.

Bjørkelangen bærer høsten som en krone, gatene strødd med blader som gløder i rødt og gull, Glommas fjerne sang et lokkende hvisken under skogenes pust. Luften er skarp, mettet av furu og fuktig jord, en duft som klamrer seg til huden min når jeg står ved vinduet i vårt lille hus. Jeg er Astrid, syvogfemti, bibliotekar på tettstedet, med myke kurver som bærer årene som en sensuell hemmelighet, håret skulderlangt og sølvflekket, øynene et stormfullt vann der lengsel og begjær kolliderer.

Jeg kjente den kalde vinden fra fjorden bite i kinnene mine da jeg steg ut av bilen og stirret opp på den lille trehytta som lå der oppe på bakketoppen. Lillesand var alltid så stille på denne tiden, med vannet som glitret under månen og fjellene som reiste seg som mørke skygger i bakgrunnen. Jeg hadde ikke vært her på lenge, men da Hallvard ringte og inviterte meg over, kunne jeg ikke motstå.

Regnet falt i tynne, jevne stråler over Oslos brosteinsgater denne kvelden i 1946. Luften var tung av fuktighet, og gatene glinset som speil under de svake lysene fra gatelyktene. Astrid trakk frakken tettere rundt seg, men det hjalp lite mot det våte som allerede hadde sivet gjennom stoffet og klebet seg til huden hennes. Hun hadde tilbrakt dagen med å rusle gjennom butikkene i sentrum, kjøpt en ny hatt og en liten pose med silkebånd, men nå var hun lei av å bære på posene.

Høsten hadde kastet sitt melankolske slør over Kongsberg, der Lågens vann glitret som knust glass under et himmelspill av regn og sol. Bladene, flammet i rødt og gull, virvlet langs gatene, og luften var tung av fuktig jord, krydret med den bitre duften av kaffe fra kafeene i sentrum. Karin sto i leilighetens stillhet, en lys bolig med vinduer som fanget elvens brus, og stirret på sitt speilbilde.

Høstsolen lå lav over hustakene i nabolaget, et rolig strøk med moderne rekkehus og velstelte hekker. Luften bar en svak duft av fuktig løv og nyklippet gress. Inne i stuen satt Elisabeth og stirret ut gjennom de store vinduene, en kopp kaffe urørt på bordet foran henne. Hun var femtifire, med kort, sølvfarget hår som rammet inn et ansikt som fortsatt bar spor av ungdommelig nysgjerrighet.

Lørdag morgen Jeg våkner lørdag morgen med Markus ved siden av meg, hans sterke, fortsatt veltrente kropp en kontrast til den myke varmen i min egen. Sollyset siver inn gjennom de slitte gardinene i det gamle rekkehuset vårt fra åttitallet, kaster et varmt skjær over kurvene mine – brystene som har blitt tyngre, magen som bærer spor av tid, hoftene som har rundet seg etter menopausen.

Vi kalte oss selv «de gamle damene» i gruppen, og det var ikke helt usant. Selv om vi bare var midt i femtiårene, var vi nesten tjue år eldre enn de fleste andre på seminaret i Oslo. Utmattelsen vår viste seg – både i manglende utholdenhet og i lysten til å henge med de unge. Derfor satt vi nå med en kveldsdrink på rommet mitt på hotellet, i stedet for å være på O’Learys nede i gata med de andre.

Det var en uvanlig stillhet inni henne, samtidig som alt brant. En slik underlig kombinasjon av rastløshet og stivnet tid, som om hun satt fanget i sin egen kropp, bare betraktet av seg selv. Torild Fjeld, femti-to år, alene ved et høyt bord i en krok på en pub i Arendal en helt ordinær kveld. Men ingenting kjentes ordinært, ikke i henne.

Jeg våknet opp til regnet som trommet mot vindusruten i leiligheten min i Bergen sentrum. Det var en typisk høstmorgen, grå og fuktig, med skyene som hang lavt over fjellene og fjorden som glitret svakt i det svake lyset. Likevel følte jeg meg full av energi, som om været bare var en bakgrunn til mitt eget indre lys. Jeg strakte meg i sengen, kjente hvordan de myke kurvene mine beveget seg under dynen – de store brystene mine som presset mot stoffet, og den fyldige rumpa mi som hvilte mot madrassen.

Hun hadde alltid likt å jobbe i jorda. Ikke fordi det var lett, snarere tvert imot – det var tungt, svett og jordete, men nettopp derfor føltes det som en bekreftelse på at hun hørte til her, midt mellom åkrene, låven og lyden av sjøen som alltid bar med seg et drag av salt helt opp til gården. De fleste i nabolaget mente hun var «for kvinnelig» til slikt slit, for myk i kroppen, for rund i ansiktet, men hun lo bare av det.

Lagherta tørket svetten av pannen og satte seg på benken ved siden av kvinnen. Det var noe åpent i måten hun snakket på, som om det å starte en samtale med en fremmed ikke kostet henne noe.– Ja, jeg trener her et par kvelder i uka, svarte Lagherta, og lot blikket gli over på mannen, som sto et par meter unna og løftet manualer.

Hildur var et navn hun alltid hadde hatt et blandet forhold til. En arv fra mormoren, tungt og gammeldags, men samtidig særpreget. Og nå, da hun sto midt i byen i en tynn, lys kåpe og med et fnugg av bikinistoff under, føltes navnet plutselig riktig. For hun likte kontraster, likte at folk stoppet opp og så på henne som noe uventet, et vakkert støt i hverdagen.

Ankomst og Forventning Klokken var litt over 20:00 en varm augustkveld i 2025 da Nina Torseth steg ut av taxien og lot blikket gli over det elegante huset i et rolig strøk av Oslo. Luften var tung av sommerens siste varme pust, og en svak bris løftet de blonde lokkene hennes som var samlet i en løs, sensuell oppsetning. Hun hadde tilbrakt ukene siden møtet med ekteparet Lillé-Phingehr på FetLife i en tilstand av elektrisk spenning, og nå, mens hun sto der med hjertet som hamret i brystet, kjente hun hvordan kroppen hennes allerede begynte å reagere.

Mari hadde alltid tenkt at livet hennes var tilfredsstillende. Et godt ekteskap, voksne barn, en stabil jobb. Likevel var det noe ved Silje som skapte en uro i henne. De hadde kjent hverandre i flere år, gjennom felles venner, familieselskaper, tilfeldige møter i byen. Små samtaler som varte akkurat lenge nok til å etterlate et spor. Denne kvelden var de begge på en sommerfest hos en felles bekjent, på en terrasse med utsikt over fjorden.

Høsten har lagt seg som et varmt teppe over Oslo, og i Freyjas hjem flimrer levende lys som kaster lange, dansende skygger over de mørke tregulvene. Luften er tung av kanel og rødvin, en duft som blander seg med spenningen i magen hennes. Freyja Vinter står foran speilet, øynene glir over kroppen hennes – brede hofter, myke lår, runde pupper som fyller den burgunderrøde kjolen hun har valgt.

Kari-Helene satt ved kjøkkenbenken i sitt lyse, moderne hus i Hønefoss og kjente en svak spenning i kroppen. Det var en vanlig torsdagskveld, men noe i luften føltes annerledes. Utenfor vinduet skimtet hun konturene av skogen som lå som en mørk ramme rundt byen, mens den varme gløden fra taklampen kastet et mykt lys over rommet. Hun hadde invitert Hilde-Kari, sin nærmeste venninne i nesten tjue år, på en uformell kveld med vin og prat.

Liv stod ved vinduet i den lille leiligheten, vinden utenfor bar en lav hvisken som blandet seg med bølgenes fjerne brus mot kysten. Ettermiddagens lys lå grått over de slitne gulvplankene og de få møblene hun hadde beholdt etter Tors død – en sofa, et bord, og hans stol i hjørnet, brun og slitt i armlenene, et urørlig minne. Hun var 65, pensjonert bibliotekar etter 40 år omgitt av bøker, og rommet bar stillheten som en gammel vane.