Helt enig i at selv om mange personer har veldig utbytte av å ha en arbeidsplass og savner å ikke ha d, så r d en _horribel_ fallitterklæring av en statsråd å si denne setningen uten å følge opp m "så derfor må vi gjøre en innsats for å skape arenaer der også ikke-arbeidende kan delta i fellesskap".

Jeg lnsker meg en regjering som ikke systematisk forteller meg og andre i min situasjon at vi er mindre verdt. Jeg aksepterer ikke lenger å bli minimert til et rødt tall i regnskapet. Jeg er et medmenneske som fortjener en plass i samfunnet på lik linje som de i jobb.

Du starter rett og slett med et dårligere utgangspunkt. Mange klarer seg veldig bra, men er man et barn som trenger litt ekstra er det dessverre større sjans for at man havner mer utenfor når man ikke har en ressurssterk familie i ryggen.

Når man vokser opp i en ressurssvak familie er det større sjans man ikke får den hjelpen man trenger, helsehjelp, skolehjelp, økonomisk oppstartshjelp osv. Det er også større sjans for at man har dårligere oppvekstvilkår og på den måten får et dårligere utgangspunkt for voksenlivet.

Forslag fra der jeg arvet bysten: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg tror jeg har pådratt meg ansiktsblindhet det siste døgnet, så jeg vet ikke lenger.

Ja, det er han jeg lener mest mot, men jo mer jeg så på portretter av han i går jo mer usikker ble jeg. Men han er absolutt det beste forslaget jeg har kommet til så langt. Så godt mulig det er han!