Det finnes band som forsøker å uttrykke naturen, og så finnes det band som lar naturen uttrykke seg gjennom dem. Midnattsol hører til i den siste kategorien. De forener metallens tyngde med folketradisjonens åndelighet på en måte som aldri føles konstruert. Musikken deres er ikke et landskap de skaper, men et de åpner – som om noe urgammelt får tale igjen. Da Where Twilight Dwells kom i 2005, var scenen for kvinnelig frontet symfonisk metal allerede tett befolket. Nightwish hadde for lengst brutt lydmuren internasjonalt, Leaves’ Eyes sto midt i sin romantiske middelaldervisjon, og…

Noen band bærer sin melankoli som et estetisk prosjekt; andre som et åpent sår. The Sins of Thy Beloved hører til den siste kategorien. Der mye av den norske gothic metal-bølgen på nittitallet ble preget av romantisk dramatikk og scenisk iscenesettelse, finnes det hos The Sins en uvanlig stillhet, en slags verdighet i smerten. De var ikke et band som ropte. De hvisket, og nettopp derfor ble de stående som noe sjeldent. Uttrykket deres springer ut fra Rogalands mørke jordsmonn – et uventet sted å finne et band som kom til å definere et helt underland av følelser.

Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte Echoes. Jeg var alene, med hodetelefoner, og uten å være forberedt på hva som ventet meg. Over tjue minutter med musikk, en hel side av Meddle (1971), strakte seg ut foran meg som et landskap jeg aldri hadde vandret i før. Det var ikke en sang i vanlig forstand, ikke et stykke musikk man kunne nynne til eller danse til. Det var en reise. Og jeg forstod raskt at Pink Floyd ikke bare var et band – de var arkitekter av verdener.

Det er noe med måten enkelte band velger å tre inn i rommet. Ikke med fanfarer, ikke med skarpe lys, men med en nesten ubemerket bevegelse, som om de allerede har vært der lenge. Slik føles møtet med Favourite People. Musikken deres trenger seg ikke på; den sniker seg inn, legger seg rundt deg som en tynn dis, og før du vet ordet av det er du fanget av klangenes stille intensitet. Jeg ble kjent med dem gjennom låten «Fading Out», og nettopp den har forblitt min inngangsport til bandets univers.

Jeg oppdaget Sababa 5 litt tilfeldig, slik man ofte gjør med musikk som ender opp med å sitte fast i kroppen lenge etter første lytt. Jeg hadde bladd meg gjennom en rekke nye utgivelser på Bandcamp, og navnet stakk seg ut – Sababa, et hebraisk slangord for «kult» eller «bra», og tallet fem som like gjerne kunne vise til antallet medlemmer som til en form for mystisk signatur. Da jeg trykket play på Indra, siste sporet på albumet Aspan, opplevde jeg den sjeldne følelsen av å møte noe jeg egentlig hadde savnet uten å vite det.

Jeg oppdaget nylig Sanna Ruohoniemi, og jeg må innrømme at hun traff meg med en umiddelbar kraft jeg ikke helt var forberedt på. Det spiller faktisk ingen rolle hvilket språk hun synger på – finsk, svensk eller engelsk – stemmen hennes bærer en varme og en uttrykksfullhet som gjør at ordene nesten blir underordnet. For meg er det sjelden at en vokalist klarer å forene en slik teknisk fleksibilitet med en følelsesmessig ærlighet, men hun får det til å virke naturlig, som om hun bare åpner et rom i seg selv og inviterer oss inn.