To me, the art of writing is the process of writing. The act of overcoming the endless yammering of the body - hunger, tiredness, lust, doubt, fear - to create something willful, meaningful.

Take away that process, there's only product left.

Så nå bruker hun all sin tid på å fordreie virkeligheten, desperat etter å ikke trenge å ta ansvaret for å gjøre jobben hun er satt til.

Men det er så mye enklere, så mye enklere og så mye mindre jobb for henne, hvis det bare er selvforskyldt. Hvis det bare er vår feil at det er sånn. Hvis de forbannede uføre bare kunne hoppe opp av rullestolen og løpe litt rundt, så skal du se at de får følelsen i beina igjen.

Det er latskap på et nivå som blir uforståelig. Brenna har ALLE RESSURSER til rådighet - hun kan de statistikken, hun kan se hva NAV foretar seg, hun kan høre folks historier, hun kan gå ned på nærmeste NAV kontor og bruke noen timer der (hvis de er åpne så lenge, vel å merke)

Det er faktisk en av de verste tingene jeg har hørt en norsk politiker si. Det er en så utrolig stor forakt for fattige mennesker i det utsagnet at det blir tilnærmet ondskap.

I am so, so curious to know what kind of life, and all the moments in it, lead to not only making that picture, but paying to have it displayed for millions of people all over the world

The Goblin Emperor, av Katherine Addison, hvis du leser fantasy! Hvis du liker grøssere/sci-fi kan jeg anbefale det meste av Jason Pargin, spesielt Zoey Ashe-bøkene