Nye Kåæreff anser nok tvang som viktigere enn tro.

Even though I like a lot of doom and sludge, I honestly can't cet my head around Chat Pile. It's mainly just painful.

Det gjør heller ikke vannrør som ryker inni veggen hvis de er gamle nok.

Veldig, veldig, veldig lite synth.

Lyden av de tusen Unge Høyre-fester.

Jeg er medlem av ei Fb-gruppe som heter Punks over 50. Der holder en del på sånn fortsatt. Det er både fascinerende og veldig rart.

Skotske Soom T har laget et veldig fint elektronisk reggaealbum sammen med Manudigital.

soomt.bandcamp.com/album/vision

Hvis "fairy doom" høres ut som en sjanger du føler for å sjekke ut, er dette en av årets favoritter for min del.

faetooth.bandcamp.com/album/labyri...

Det henger vel litt sammen med at ting som yacht-rock (alltid likt), fusion (ingen stor fan av) og de smoothere delene av tidlig 80-tall (alltid vært gigantisk Sade-fan) er tatt inn i varmen. Og at sjangermotsetninger ikke har samme betydning som i min fjerne ungdom.

Mezzoforte har vokst på meg.

Mine helter er nok Faster Pussycat, som førte arven fra New York Dolls via Hanoi Rocks videre. Og Vain, som ga ut et helt fantastisk album akkurat i det sutregnålet fra Seattle stod klare til å erobre verden.

Det var jo masse BRA pop også. Ikke minst i skjæringspunktet mot r'n'b og soul.

Min personlige take på 80-tallet, er at jeg kasta bort ungdommen min på å høre på REM, når jeg kunne skråla med til Mötley Crüe. I retrospekt står det klart for meg at hårmetallen ga oss noe av 80-tallets beste musikk.

Det var jo masse likegyldig popræl, som i alle tiår, men de er ikke verdt å kaste bort godt hat på.

The Smiths. Et band jeg med åra er blitt stadig gladere for å hate.

Aldeles enig. Hjelper ikke at alle de klassiske herrebutikkene er lagt ned.